mandag 16. august 2010

Min båt er så liten


Min båt er så liten og havet så stort,
men Jesus har grepet min hånd.
Når han styrer båten, da går det så bra
på veien til himmelens land.


Når han styrer båten, da går det så bra
på veien til himmelens land.

----------------------------------------------------------------------------

Akkurat på dette bilde er ikkje båten liten

og havet er ikkje stort.

Men uansett livssituasjon er det godt å ha ein

som har grepe handa mi

og som vil styre meg trygt til hamn.

----------------------------------

Mine tankar går i kveld til

mi vennine Inger

som i dag mista mora si.


Kvil i fred Petra! 

-------------------------------------

Her kan du sjå det eg skreiv om ein avleggar eg fekk med

Petra for mange år sidan.

8 kommentarer:

  1. Nydelig innlegg:)
    Takk for god påminning

    SvarSlett
  2. Den songen var eg so glad i då eg var liten. Den har budkap til store og, det ser eg no :)

    Klem!

    SvarSlett
  3. Det er så sant som det er sagt. Jeg er glad for at jeg ikke er avhengig av min egen styrke. Den er så altfor liten i mange sammenhenger. Da er det godt å vite at det er noe uendelig større, og at vi får lov til å hvile i Hans kraft. Takk for påminnelsen.

    SvarSlett
  4. Det er så sant som det er sagt. Jeg er glad for at det ikke er min egen styrke det kommer an på. Den er så altfor liten i mange sammenhenger. Da er det godt å vite at det er noe uendelig større, og at vi kan få lov til å hvile i Hans kraft. Takk for påminnelsen.

    SvarSlett
  5. Godt å overlate styringa til Han som kjenner farvatnet...

    Klem

    SvarSlett
  6. De kærligste tanker til din veninde Inger som jeg håber finder styrke disse dage. Smukt indlæg søde Sigrid♥

    SvarSlett
  7. Å ja..., et vakkert blde kan gi tanker om så masse :-)

    SvarSlett
  8. Dette verset ditt har kvernet i hodet siden i går kveld, og også da jeg gikk tur i formiddag. Jeg har ofte erfart at når livet går oss imot, da har vi så lett for å ta over styringen selv. Vi vil så gjerne ha regien og kontrollen, men det er kanskje her vi gjør den største feilen. Det står jo: "Det er godt å være stille og vente på hjelp fra Herren". For meg er det noe naturstridig å være stille og å vente. Jeg vil at det skal skje noe med en gang. Jeg er utålmodig og liker ikke å vente. Det er kanskje her hemmeligheten ligger.
    Vi vet at israelittene valset rundt i ørkenen i 40-år. En reise som normalt bare ville tatt en 10-12 dager (korriger meg hvis jeg husker feil). Hvorfor? De knurret, sutret,klaget og var opprørske. De hadde tydeligvis en lekse å lære, og det var å la Gud være Gud og stole på ham. Den leksen tok 40-år.

    SvarSlett

Koseleg med ein kommentar ;-)
(måtte diverre stenge for anonyme då det kom så masse spam)