torsdag 24. september 2009

En lille psykiatrisk test


Senga er lånt på Skeidar.no

"Under et besøg på en psykiatrisk afdeling spurgte jeg lederen hvordan man kan afgøre hvorvidt en patient burde indlægges eller ej. - Jo, sagde lederen, vi fylder et badekar med vand. Så tilbyder vi patienten en teske, en tekop eller en kande, og han/hun bedes om at tømme badekarret. - Jeg forstår, sagde jeg, en normal person ville vælge kanden for den er større end teskeen og koppen! - Nej, svarede lederen, en normal person ville fjerne proppen. Ønsker du en sengeplads ved vinduet? "


Denne testen fekk eg tilsendt på mail i går.
Det er godt å kunne le litt av ein god vits. Vi treng humor i kvardagen vår.

Men midt oppi humoren kjende eg alvoret kome. Kvifor er nokre sjukdomar enno slik at vi ikkje kan, tørr eller vil snakke om dei?


Kvifor skal det vere verre å måtte innrømme at ein treng hjelp til å bearbeide det ein møter gjennom livet av det som handlar om vår psykiske helse enn vår fysiske helse?

Vi er eit HEILT menneske: Det eine påverkar det andre....
Kva tenkjer du om det?

8 kommentarer:

  1. Ja, det har du rett i. Jeg tror dette er noe som henger i fra langt tilbake i tid. Da var det virkelig ei skam å ha psykiske problemer, eller ha "dårlige nerver". Tenk bare på alle de som ikke var "normale" som ble stuet bort både hjemme, og på institusjoner. Det var ei skam. Godt det er bedring på dette i dag.

    SvarSlett
  2. Eg er så samd med deg!
    Så er det sånn at berre dei av oss som har hatt eller har psykiske vanskar kan vere med å gjere fordommane mindre ved å stå fram og vise at me stort sett er "normale" menneske...
    Og det er ikkje enkelt. Eg hadde sjølv store angsproblem som skulejente(trass i at eg hadde ein trygg og god heim) så eg veit kva eg snakkar om.

    Fint at du tar det opp :)

    SvarSlett
  3. Spørsmåla e vanskelig å svare på. Ser for mej at ej må reflektere meir over dei i sammenheng med skulen om ikkje så lenge. Ej syns psykiatri e både skummelt og kjempespennende, skal ha praksis i det til neste høst. Gru-gleda mej til det :)

    SvarSlett
  4. Knaill-bra vits!
    -og når det gjelder vår psyke...vi er ikke så flinke til å prate om eller være åpne om psykiatri enda...det er en slags "skam" som hviler over det enda, er det ikke? Jeg jobber i gamet, og vet at det er store mørketall av mennesker som ikke klarer sin hverdag, og som skulle hatt mye mer hjelp. Men man må ønske det selv først...

    SvarSlett
  5. Bra att du tar upp temat! Efter att ha jobbat flera år i psykiatrin har jag blivit ödmjuk över vad livet kan göra med oss ALLA... Jag tror det bästa sättet att förebygga psykisk ohälsa är att SE varandra i vardagen och ha öppna dörrar i våra hem. Trenden i samhället att "alla har nog med sitt" är med på att förstöra oss. Vi behöver DELA våra liv, innan det är så fullt i själen att det rinner över!

    SvarSlett
  6. Vanskelig å svare på hvorfor... det er jo blitt litt mer åpenhet på dette kanskje, men ikke nok. For de mange som lider under dette tror jeg det må være bedre at ting kommer frem i lyset, at de da ville få det bedre. Men at det finnes mange fordommer enda er sikkert. Er vel derfor noen velger å skjule denne sykdommen. Tror det blir mye sladder og "naboprat" om en står frem... Litt å tenke på .. for noen og hver. -Margit-

    SvarSlett
  7. Fordi de som har en psykisk sykdom ikke snakker om det selv. For enten skammer de seg eller så når de snakker om det kommer det folk som sier...må si du er veldig personlig...at du tør !!

    Blir forbanna !!!

    SvarSlett
  8. Hei - dette er et vanskelig tema, forbundet med tabu fremdeles. Istedet for å si som sant er, forteller vi heller om en vond rygg, nakke osv

    Men hvorfor det, egentlig? Psyken er
    en del av oss og kan også bli syk..

    Min erfaring er at åpenhet er en viktig del på veien for å bli bedre av min depresjon.

    Jeg har møtt noen som ikke helt har visst hvordan de skulle takle min åpenhet. Det må de jo få lov til. Men de aller fleste ser ut til å tø opp og noen kan også begynne å snakke om sine egne problemer.

    Noen har fått hjelp, men dessverre virker det som mange sliter i det stille.

    For min egen del må jeg berømme de i helsevesenet som jeg har hatt og har kontakt med - de er mennesker som kan lytte og bidra til hjepe med å bygge opp selvfølelsen. Gi oss tro på oss selv, være snille med oss selv.

    Om du har lyst, kan du jo lese litt om det jeg har lært her; http://7bunninger.blogspot.com/2009/04/paske-hva-er-den-for-oss.html

    Klem!

    SvarSlett

Koseleg med ein kommentar ;-)
(måtte diverre stenge for anonyme då det kom så masse spam)