På veg opp på Vikahornet på Dyrkorn.
Godt å kome ut og opp.
Belønninga var å nå toppen.
Men det å gå turen kan vere eit mål i seg sjølv.
Og fjellbjørka var ein god venn å kvile hjå på vegen opp.
........
Fjellbjørka.
Det er ikke størrelsen som imponerer meg
når jeg ser på fjellbjørka,
som klorer seg fast
til nakne og harde bergrabber.
Den rager ikke særlig høgt over bakken.
Det er ikke utseendet som imponerer meg
når jeg ser på fjellbjørka,
med krokete stamme
og greiner forblåst og forvridd.
Den bærer preg av å ha trossa vær og vind.
Det er ikke lauvsprettet som imponerer meg
når jeg ser på fjellbjørka.
Den står gjerne med nakne greiner
om så helt til St. Hans.
Sommeren kommer ikke først fram til den.
Nei, det er styrken som imponerer meg
når jeg ser på fjellbjørka.
Den tar til seg næring
der jordsmonn knapt fins.
Den har festa sine røtter til fjell.
Den minner meg, der den står,
fjellbjørka,
som et banner på det bare fjell,
om en skaper som har jorden i sitt eie.
Han har også fjellets vekster i si hand.
Jeg vil stå sammen med den,
fjellbjørka,
på denne stødige og sikre grunn.
Om det stormer, vil jeg krøke mine greiner.
Jeg vil ikke feste røttene i sand.
LINKA TIL:
