Barndomsminne..
Det er nok ikkje alle barndomsminner som er like gode.
8 mnd på Barnesanatoriet på Reknes har satt spor i livet til ei av mine venniner.
Berre 4 år gamal måtte ho reise frå heimen sin for å få behandling for
Tuberkolose. Ei behandling som ein i ettertid ser ikkje gjorde henne godt.
Det er vanskeleg å sette seg inn i denne situasjonen. Korleis hadde ho det?
På bilete over ser vi dukka til vennina mi, det kjæraste ho hadde med seg.
Slik fortel vennina mi det med eigne ord:
"Eg hadde fått ei stor fin knuseleg dokke som eg var så glad i. Hugsar så godt
då den vesle jenta i nabosenga grein så mykje for ho ville ha dokka mi, og leike
med den. Eg ville jo ikkje låne den vekk kan du tru, eg var jo så redd for den.
Men ein
pleiar tok likevel og gav den til den hylande jenta, som like etterpå kasta den
i golvet, så halve bakhaudet knuste. Den
fortvilelsen og sorga eg kjende då, gløymer eg ikkje, og dokka vart ikkje erstatta
med ei ny og heil nei, så den gamle dukka med knust bakhovud sit høgt oppå hylla
mi den dag i dag. Maktesløshet. Det
einaste eg hadde vart tatt ifrå meg og ødelagt."
(gjengitt med tillatelse)
Dette biletet syns eg beskriv så godt den botnlause sorga som mi vennine opplevde.
Kvifor skriv eg om dette?
Det er snart 50år sidan det skjedde..
Vanskeleg å bevise alle opplevingane, all den tvangen og tyraniet som borna opplevde.
Eg skriv fordi eg syns det er viktig at desse historiene kjem fram i lyset.
Eg skriv fordi eg vil at sanninga om den behandlinga dei fekk skal kome fram.
Mangt eit Sanatoriumbarn vart prega for livet.
....................................................
For dei som bor i Oslo området vil eg anbefale eit besøk på:
Norsk Teknisk Museum / Nasjonalt medisinsk museum
Utstillinga opnar 14, mars kl 1300.
Jeg
fortalte ikke til noen at jeg hadde vært sjuk
–
om tuberkulosen, behandlingen og tiden etterpå
”Jeg bodde
noen år i Oslo på 70-tallet. Nesten hver helg tenkte jeg på å dra opp igjen til
Grefsen, men jeg fant alltid en unnskyldning. 15 år senere var jeg igjen i
byen, på besøk hos en venn. Jeg lånte bilen hans, kjørte
bort der og stod på utsiden i minst en halv time. Bare stod. Minnene kom, tårene
bare rant og rant. Så snudde jeg ryggen til og kjørte tilbake til kameraten
min. Jeg kan ikke huske jeg sa noe til ham.” (Einar Måseide (65),
innlagt på Grefsen barnesanatorium i 20 måneder i 1953-54.)
Tuberkulose
var den farligste og mest fryktede epidemiske sykdommen i Norge fram til 1950-
og 60-åra. I Jeg fortalte ikke til noen
at jeg hadde vært sjuk deler pasienter, pleiere og pårørende sine minner og
erfaringer fra sanatorieoppholdene. Hvordan har sykdommen og behandlingen
preget menneskene, familiene og også samfunnet utenfor? Historiene fortelles
gjennom dokumentarfilmer, fotografier, intervjuer, skjønnlitterære tekster og
gjenstander.
Jeg fortalte ikke til noen at jeg
hadde vært sjuk
henter materiale blant annet fra Grefsen barnesanatorium (1909-1970), nå
Sanatoriet barnehage.
Utstillingene
er laget av Nasjonalt medisinsk museum i samarbeid med Bymuseet i Bergen og
Universitetsbiblioteket i Tromsø. Prosjektet er støttet av Norsk Kulturråd og
er en del av kulturrådets nye Brudd-prosjekt.
Så utrolig sterkt å lese, så sårt, og så viktig.
SvarSlettEt sterkt og viktig innlegg. Har du lest boka Øya? Den handler og om mennesker som fikk tuberkolose. Veldig sterk og bra bok!! Du har så fin blogg!!! Ønsker deg en fin dag, og håper sola skinner hos deg også.
SvarSlettså trist for venninnen din. Pleieren skulle absolutt ikke la den andre jenta låne dukka. Var nok mange som ikke hadde det greit på slike steder.
SvarSlettSå fint at du deler historien her. Det gjør meg beveget, og det er vanskelig å sette seg inn i den lille jentas fortvilelse.
SvarSlettKlem Marit
Nå måtte jeg tørke tårene. Dette var sterkt - og veldig, veldig vondt. Det er så fint med sånne som deg, som setter lys på det som veldig mange ønsker skal forbli i mørket. Men forblir det der, vil det aldri "sprekke", slik som troll i eventyr sprekker når de møter solen. Sannheten frigjør, selvom det er smertefullt. Takk til din venninne som tillot at du delte - og takk til deg, for at du deler. Du er skjønn. Klem, Spirea
SvarSlettSo sårt.
SvarSlettKlem!
Åå stakkars din venninne.. hadde også en slik dukke, akkurat slik faktisk, så kjente stikket rett i hjerterota. Resten var selvfølgelig ille, med sykdommen og slikt, der kan jeg heldigvis ikke si jeg kjenner meg igjen. Det virker som en nyttig og tankevekkende utstilling.
SvarSlettSterkt å lese dette!
SvarSlettDette innlegget kjente jeg godt i hjertet. Så grusomt hun og de andre må ha hatt det. Bare det å være alene så liten... uff.. Det er godt tidene har forandret seg, selv om for disse barna har det nok satt sine spor for alltid. Hun er nå heldig som har en så god venn som deg.
SvarSlettTakk for at dere deler og gjør oss oppmerksomme på nyanser i livet de færreste tenker over til vanlig.
Klem
Sterkt innlegg ღ og så vondt å lese...
SvarSlettTakk for at du deler ღ Stor klem fra
Mette
Huff dette var trist lesing .. stakkars lille jente .. ingen barn skulle vært nødt til å oppleve slikt og dra med seg så vonde minner. Men sånn er det jo ikke .. de fleste av oss har bagasje .. noen tyngre enn andre riktignok .. men veldig sårt for den det gjelder der og da. I mitt siste innlegg har jeg linket til et innlegg skrevet av ei ungdomsvenninne av meg .. skikkelig tøff lesing - men verdt å stoppe opp ved.
SvarSlettHadde vært fint å sett den utstillingen .. men tror det ville blitt for vondt - tar liksom alt innover meg for tida ..
Veldig bra innlegg ..
Håper du nyter vårdagene - stor klem fra meg!
Så fint at du minner oss på disse historiene..de fortjener å huskes..da skjer det kanskje aldri igjen?
SvarSlettTakk!
Dette var sterkt å lese. Jeg hadde også en sånn dukke, som fikk hull i hodet... men det var ikke traumatisk for meg.
SvarSlettMen Reknes vekker noen minner. Jeg besøkte en slektning som lå på Barnesanatoriet, for jeg bodde like i nærheten. Da hun dro hjem, besøkte jeg en annen liten jente. Hun var fra Røros og langt hjemmefra. De var flere barn på samme rom. Jeg glemmer ikke den lille jenta fra Sunnmøre et sted, som gråt mye. Diakonissene som stelte med barna, var ikke like flinke til å ta seg av et engstelig barn som lengtet hjem. Jeg var bare 12 år, tror jeg, men jeg var sjokkert over behandlingen denne vesle jenta fikk. Hun hadde blitt stengt inn på et kott fordi hun gråt så fælt, akkurat som dette kunne hjelpe! Jeg glemte henne aldri, men jeg var for ung til å forstå at jeg skulle ha gjort noe.. Men det måtte være voksne på sanatoriet som visste om denne forferdelige behandlingen....
Suck... Bra du skrev detta. När vi kan dela svåra minnen och upplevelser blir de lättare att bära.
SvarSlettsterk lesing du deler, godt tidene har forandret seg,
SvarSlettlykke til på min give away.
Klem
Sterke historie, og dessverre er ikke denne enestående. Altfor mange har vonde minner fra noe som burde hatt positivt fortegn. Håper virkelig vi har lært noe av dette (selv om man noen ganger kan lure).
SvarSlettHa en riktig god helg!
Irene
Dette var sterkt å lese... Og det viser at det man opplever i barneårene bærer man med seg hele livet...
SvarSlettUtrolig sterkt å lese Sigrid, og forferdelig trist.
SvarSlettViktig at det ikke glemmes, slik at det ikke gjentas.
Takk for at du er med hos meg Sigrid, og lykke til.
Klem til deg
Hanne.
Tøffe historier. Utrolig at ungene bare ble sendt avgårde uten noe særlig kontakt med familien. JEg var på sykehus ei uke som liten, men har ingen vonde minner om det. Heldigvis. Husker sykepleierene satt ved meg å spillte spill. Besøk hadde ejg jo også hver dag. Tror jeg. Var ikke mer en etpar år, så jeg husker det ikke så godt. Men det er godt ting er forandret så en får vare sammen med ungene sine når de er syke
SvarSlettØnsker deg ei god helg :)
Slike historier går alltid "inn på" meg! Det er så ufattelig trist at så mange barn led på sykehusene, så mange som fikk sår i sjelen som aldri gror! Jeg ønsker å ta alle inn til mitt hjerte! Ønsker å hjelpe, også de barna som har det tøft og vanskelig "i dag"!
SvarSlettDet var sterkt å lese om venninna di,
ser det for meg, og føler smerte og avmakt.
-Margit-
Triste historier og det fins nok mange slike. Barndommen som er grunnlaget for eit godt liv, vert ødelagt og ein har såre og grusomme minner med seg heile livet.
SvarSlettKlem.
Hei Sigrid!
SvarSlettFørst og fremst må jeg innrømme at det er lenge siden jeg har vært innom her nå. Det skyldes slett ikke deg og innholdet. Snarere det at det etter hvert har blitt mange som følges, og at formen til tider skifter i meste laget, spesielt på vinters tid. :) Nå er jeg i ferd med å finne igjen de "glemte" å gjøre det godt igjen. :)
De refleksjoner du kommer med her vekker til live tanker hos meg også. Fint at det blir satt lys på slike historier synes jeg. Da jeg fikk se dokka begynte assosiasjonene å vandre klart for meg, et kjempebra bilde som forteller meg ei lang historie og bare fortsetter å jobbe i mitt hode. Faktisk et av de bildene som på lang tid har har gitt et slikt inntrykk, tror jeg.
Takker for dagens input og ønsker deg fine tider fremover.
Hei Sigrid!
SvarSlettFørst og fremst må jeg innrømme at det er lenge siden jeg har vært innom her nå. Det skyldes slett ikke deg og innholdet. Snarere det at det etter hvert har blitt mange som følges, og at formen til tider skifter i meste laget, spesielt på vinters tid. :) Nå er jeg i ferd med å finne igjen de "glemte" å gjøre det godt igjen. :)
De refleksjoner du kommer med her vekker til live tanker hos meg også. Fint at det blir satt lys på slike historier synes jeg. Da jeg fikk se dokka begynte assosiasjonene å vandre klart for meg, et kjempebra bilde som forteller meg ei lang historie og bare fortsetter å jobbe i mitt hode. Faktisk et av de bildene som på lang tid har har gitt et slikt inntrykk, tror jeg.
Takker for dagens input og ønsker deg fine tider fremover.
Hei Sigrid!
SvarSlettFørst og fremst må jeg innrømme at det er lenge siden jeg har vært innom her nå. Det skyldes slett ikke deg og innholdet. Snarere det at det etter hvert har blitt mange som følges, og at formen til tider skifter i meste laget, spesielt på vinters tid. :) Nå er jeg i ferd med å finne igjen de "glemte" å gjøre det godt igjen. :)
De refleksjoner du kommer med her vekker til live tanker hos meg også. Fint at det blir satt lys på slike historier synes jeg. Da jeg fikk se dokka begynte assosiasjonene å vandre klart for meg, et kjempebra bilde som forteller meg ei lang historie og bare fortsetter å jobbe i mitt hode. Faktisk et av de bildene som på lang tid har har gitt et slikt inntrykk, tror jeg.
Takker for dagens input og ønsker deg fine tider fremover.