Til ettertanke

En dag bad en lærer sine elever skrive navnene på deres medstudenter ned på 2 papirark. De skulle sette av litt plass mellom hvert navn. Hun bad dem tenke på det beste de kunne si om hver enkeltperson, og skrive dette ned under den enkeltes navn. Det tok klassen resten av timen å fullføre opgaven, og da de forlot klasserommet, leverte alle inn oppgaven. Neste lørdag lagde læreren til hver eneste elev en liste, hvor det stod hva de andre elevene hadde sagt om personen, og påfølgende mandag ga læreren hver enkelt elev hennes eller hans liste.
Om kort tid smilte alle elevene."Virkelig" hørte hun noen hvisket. "Jeg visste ikke, at jeg betød så mye for noen", og "Jeg visste ikke, at de andre liker meg så mye", var de fleste kommentarer.
Ingen nevnte senere disse listene. Hun visste ikke om de viste eller diskuterte listene med sine foreldre, men det betød ikke noe. Oppgaven hadde hatt den effekt hun ønsket. Elevene var tilfredse med seg selv og hverandre. Gruppen arbeidet videre.

Mange år senere ble en av elevene drept i Vietnam, og læreren deltok i begravelsen. Hun hadde aldri før sett en militær person død i en kiste. Han så så fin og så voksen ut også. Kirken var fylt med hans venner, og en etter en gikk de alle en siste gang forbi kisten. Læreren var den siste, som velsignet den døde i kisten. Når hun står der, kommer en av soldatene som var med å bære kisten bort til henne."Var du Marks matematikklærer?" Hun nikket "ja." Så sa han: "Mark snakket mye om deg".
Etter begravelsen deltok de fleste av Marks tidligere klassekamerater i en sammenkomst. Marks mor og far var der også, helt tydelig ville de gjerne snakke med hans tidligere lærer."Vi vil gjerne vise deg noe" sa hans far, mens han tok en tegnebok opp av lommen. "De fant dette på Mark, da han ble drept. Vi tenkte at du ville gjenkjenne dette".
Mens han forsiktig brettet ut to papirstykker, papir somtydelig var blitt tapet sammen pga. slitasje av alle gangene det hadde vært brettet sammen. Læreren visste uten å se papiret, at det var det samme papiret, som hun hadde skrevet alle de fine ting klassekameratene hadde sagt omMark. "Tusen takk for att du gjorde dette" sa Marks mor. "Som du kan se, så satte Mark det meget høyt."Alle Marks kamerater samles omkring henne, Charlie smilte skjevt og sa,"jeg har også fortsatt min liste, den ligger øverst på skrivebordet mitt hjemme."Chucks hustru tilføyde, " Chuck ba spesielt om at dette ble limt inn i vårt bryllupsalbum.""Jeg har også mitt, det er i min dagbok" sa Marilyn. Så tok Vicky, en annen klassekamerat, fram sin lommebok og viste sin slitte liste frem for gruppen, og sa stolt: "Jeg har det alltid med meg. Jeg tror at vi alle sammen har gjemt på vår liste.
"Da satte læreren seg endelig ned og gråt. Hun gråt for Mark og for alle hans venner, som aldri ville få se ham igjen.

Størstedelen av mennesker i dag oppfører seg som om de har glemt at livet en dag stopper. Ingen av oss vet, når denne dag kommer.

Så vær så snill, fortell de mennesker du setter pris på og synes godt om, at de er spesielle og viktige. Fortell dem det, før det er for sent.

Husk: Du høster det du sår.

Må din dag bli god, deilig og spesiell, nøyaktig som Du selv er.

(ps: fått tilsendt på e-post)